Alltid beredt!

«Lær en lignelse av fikentreet: Når det får sevje i greinene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at han er nær og står for døren. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen.»Markus 13.28-32 Så var den her igjen, sommeren! Tiden med varme, lys og behagelige stunder. Vi vet den kommer, og vi lengter. Dette til tross så kommer den, er min erfaring, så overraskende på oss. Vi går og lengter, men dagen før ferien braker løs er det fullstendig kaos i hjemmet. Slik var det også i år. Vi var heldige og fikk anledning til å reise på en ferie vi ikke hadde planlagt, men vi hadde god tid. Vi kunne ha gjort de nødvendige forberedelser og fått en rolig start, men vi sparte alt til dagen før avreise. Vi endte opp med å skulle pakke, rydde hus, sette opp gjerder, klippe plen, kjøpe dyremat, handle i butikken og ja, skrive denne andakten dagen før avreise. Mens jeg gikk bak plenklipperen og funderte, kom jeg til å tenke på dette Markus skriver her i kapittel 13, om at vi ser tendensen, en sommer nærmer seg, og vi kan forberede oss. Vi kan ta de nødvendige grep for å ha kjortelen bundet opp, være klare til å gå, som Israelsfolket når de skulle få vandre ut av Egypterlandet. De visste at Herren hadde lovet dem at de skulle få vandre ut av fangenskapet, til løftets land og de gjorde de nødvendige forberedelser. (2.Mos 12.37-42). De ventet på løftet, selv om det så mørkt ut. Farao hadde flere ganger ombestemt seg. Han hadde forherdet hjertet sitt. Det var liten grunn for Israelsfolket til å tro at det skulle bli anderledes denne gangen, men de fulgte Guds påbud, og det gav gevinst. En sannhet om Gud er at han er tro mot den Han sier seg å være, og Han er tro mot sitt ord. Dette kan vi stole på og hvile i. I bibelteksten leser vi at «Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at han er nær og står for døren.». Vi ser tegnene, og vi vet at vi er i de siste tider. Vi har hørt det er sagt før, og vi hører det igjen. Kanskje er vi blitt sløve? Kanskje har vi ikke med kjortelen bundet opp, klare til å gå, men sitter tilbakelent uten å være forberedt på Herrens komme. Det er ingen som kjenner dagen eller timen. Vi ser tegnene, men det er alt vi ser. Litt slik er det jo også her på Sunnmøre; vi ser tegene på sommeren, men den kommer liksom aldri helt, og så er det plutselig blitt høst og man innser at sommeren var den smakebiten man fikk i mai. Markus fortsetter i evangeliet med med å beskrive hvordan vår innstilling skal være:«Vær på vakt, hold dere våkne! For dere vet ikke når tiden er inne. Det er som med en mann som skulle utenlands: Da han forlot huset, overlot han ansvaret til tjenerne og ga oppgaver til hver og en, og til dørvokteren ga han påbud om å våke. Så våk da! For dere vet ikke når husherren kommer, enten det blir om kvelden, midt på natten, ved hanegal eller om morgenen. Når han plutselig er der, må han ikke finne dere sovende. Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!» La oss være våkne, og la oss være slike tjenere som ikke blir funnet sovende når Herren kommer. La våre hjerter, tanker og sinn være rettet mot det som er der oppe, mot det usynlige. For det synlige varer en kort stund (2.kor 4.18). Det kan være forlokkende og se rikt ut. Det kan friste med sine løfter om stadig større glede og stadig fremgang. Men kjære leser, er det ikke slik at hver gang vi kommer nær til målene våre, eller oppnår dem, så søker vi videre til det neste? Forkynneren beskriver det som gjete etter vinden (Fork 2.11) – noe som ser ut som noe man kan gripe i, men som hver gang man griper etter det er det ikke håndfast, det gir ikke tilfredshet. La oss heller vende blikket mot det usynlige, for det usynlige er evig (2. Kor 4.18) . Nå er det kvelden her i Hamnevegen, og ungene har nesten sovnet, klare for å oppleve ferien som begynner i morgen. Koffertene, baggen, vognen, bæremeis – ja, det meste er klart til å bli lastet opp i bilen, før mor og far kan sige ned i godstolene og tenke på alt vi har glemt. Jeg håper kristenlivet ikke er slik. Jeg håper vi er klare, at vi venter på Herren, og lever for Ham. Jeg håper og ber om at vår livsførsel må være slik at vi blir sett på som trofaste tjenere den dagen Herren kommer tilbake og får se hva vi har gjort. Alt GodtThomas Muleli