Et utvalgt folk

«Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.»1 pet 2.9 Denne uken fikk jeg vite at en av mine studiekamerater fra tiden i Bergen ikke er iblant oss lenger. Livet tok vendinger som gjorde at han ikke orket mer. Jeg var ikke i en nær relasjon til vedkommende, og hadde sant og si mistet kontakten med ham gjennom årene. Men den relasjonen som vi hadde var, sett fra min side, utelukkende positiv. Når man får vite om slikt ender man fort med å gå litt i seg selv, tenke «kunne jeg gjort noe». Også jeg gjorde dette, jeg tenkte «hadde jeg anledning til å vitne for ham, kunne jeg ha ledet ham til et liv med innhold?». Dette er farlige tanker, da man ikke kan endre på det som har hendt. Det jeg opplevde er å se at; ja, jeg kunne he vitnet for ham. Jeg hadde faktisk mange anledninger til det og han var åpen for å snakke, han ønskte å vite hva jeg stod for og hvorfor. Jeg var derimot redd for å bli mindre populær, eller å støte fra meg folk med å vitne. Jeg søkte det bedte av to verdener og fikk lite fra begge. Peter fortsetter i vers 10-25 med hvordan vi som ikke hadde del i herligheten, nå har fått det og hvordan vi da skylder å leve. Våre liv skal reflektere Kristus, en mann som fikk sitt av spott og spe, men som villig bar sitt kors for oss. I vers 25 blir kapittelet avsluttet slik:«Dere var lik sauer som hadde gått seg vill, men nå har dere vendt om til ham som er hyrde og tilsynsmann for deres sjeler.» I vers 10 skriver Peter om at vi har blitt gjort til et folk, vi som før ikke var et folk. Og at vi har funnet barmhjertighet. Han skriver så «Jeg formaner dere, mine kjære, som er fremmede og utlendinger: Sky lystene som kommer fra deres kjøtt og blod, og som fører krig mot sjelen. Lev rett blant hedningene, så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer.» 1. Peter 2.10-11 Et folkeslag har særtrekk som preger det å være i akkurat dette folket: Et folkeslag, folkegruppe eller et folk er en gruppe mennesker som vanligvis deler språk, kultur og som oftest genetisk opphav. Et folkeslag ser vanligvis seg selv som forskjellig fra andre grupper, og blir også av andre grupper definert som egen folkegruppe. Begrepet må ikke forveksles med etnisk gruppe, som er definert ut fra en gruppes selvforståelse som egen gruppe. I antropologi og sosiologi brukes uttrykket «etnisk» som et rent kulturelt begrep. Begrepet «folkeslag» omfatter imidlertid også denne dimensjonen og er derved forskjellig fra rase, som er et rent biologisk slektskapsbegrep… …Fellestrekkene gir seg uttrykk i språk, musikk, verdier, kunst, praksis, litteratur, familieliv, religion, ritualer, mat, navneskikker, offentlig liv og materiell kultur.» (Wikipedia) Det blir nært når man ser hvordan valg en selv har gjort kan ha påvirket et evighetsperspektiv hos andre, selv om det er Gud som kaller, og ikke jeg som menneske som kan frelse. Det er Guds verk med frelsen, men vi er redskaper. Vi skal, som Romerbrevet 12.2 sier, ikke skikke oss lik denne verden, men bli forvandlet ved st våre sinn fornyes. Og det er jo dette Peter også er inne på i sitt brev, at vi har blitt et folkeslag. Vi var ikke et folk, men har blitt et folk. Slik kan vi lære å søke Guds vilje, det gode som Han har behag i, det fullkomne. Dersom vi lever som de rundt oss, og vår livsførsel er lik den de som ikke kjenner Frelseren lever, hvor er da kraften? Våger vi å leve med en annerledeshet? Får livene våre reflektere at vi har en som er Herre i våre liv? Eller får Han bare plass som Herre der vi opplever det som greit at Han har styringen? Alt GodtThomas Mulelid