«Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.»

Efeserbrevet 4.32

Har du noen gang opplevd at du står midt i noe og har tråkket i salaten? At du har hatt litt for mange baller i lufta på en gang og at du ikke lenger klarer å sjonglere alle?

Denne uken skal vi ha et medlemsmøte i på bedehuset, der bedehusfamilien skal samles og snakke om fellesskapet vårt og veien vi ønsker å gå videre. Frem mot dette fikk jeg plutselig litt mye å tenke på på en gang, litt mange oppgaver som lå på meg. En av disse var at jeg skulle ha ansvar for bønnemøter hver dag den siste uken før medlemsmøtet. Det glemte jeg. Det var ikke før søndagen at jeg fikk en påminnelse om det av en av våre kjære søstre i forsamlingen. Hun spurte om det ikke var slik at det skulle være bønnemøter. Hun sa dette på en veldig god, og på ingen måte bebreidende måte. Jeg la meg selvsagt flat og beklagde, ikke bare til henne, men til flere andre. Alle hadde mer eller mindre samme reaksjon: ingen bebreidelse. Ingen klandret meg! De fleste mente jeg hadde hatt litt for stort press i det siste, og de skjønte godt at jeg ikke hadde hatt oversikt på alt.

To tanker sitter jeg igjen med etter dette. Den første er det at det er fantastisk å kunne bli møtt på en slik måte når en har feilet. Når en rett og slett ikke strekker til og ikke har gjort det en skulle. Når andre har rett til å bebreide, til å klandre, men velger å ikke gjøre det, men heller vise overbærenhet og forståelse. Den andre tanken er dette; hvor lett er det ikke å glemme det viktigste når en står i flere oppgaver? Det burde jo selvfølgelig være det å søke Herren i fellesskap med bedehusfamilien, som skulle stått som viktigst for meg, men i alt det praktiske som måtte ordnes, og som stresset meg, glemte jeg å ha fokus på dette.

 I Efeserbrevet står det:
«La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på.Gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag. Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.»

Efeserne 4.29-32

Vår kjære søster kunne lett brukt denne situasjonen imot meg, kunne brukt det til å hevde seg selv, og til å svekke andres tanker om meg, og kanskje også svekke mine tanker om meg selv. Denne søsteren gikk imidlertid frem på en god måte, og snakket på en god måte. Vi er hverandres lemmer (Ef. 4,25). I Kolosserne 3.12-13 står det «Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre.»

Jeg håper og ber om at dette er noe som nå og i fremtiden vil være noe av det som kjennetegner forsamlingen vår på Vigra Bedehus. At vi er gode med hverandre, viser medfølelse og tilgir hverandre – er rause med hverandre! At vi ikke må være hissige og harde mot hverandre, men at vi løfter opp og frem hverandre. Men mest av alt, at vi med ett sinn står sammen og peker på ham som er hodet for legemet; nemlig Jesus Kristus vår frelser.

Jeg vil avslutte med to vers fra Peters første brev:

«Til slutt et ord til dere alle: Ha samme sinn, vis medfølelse og søskenkjærlighet, hjertelag og ydmykhet. Gjengjeld ikke ondt med ondt eller hån med hån. Nei, velsign heller, for dere er kalt til å arve velsignelse.»

Alt godt

Thomas Mulelid

03/06-18

0 replies

Leave a Reply

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *